Så er sesongen 2010 over. I MFK vil den bli husket for nedturen etter jubelsesongen 2009, men også for at alt snudde da Uwe Rösler og Gunnar Halle tok over roret, som det billedlig heter. Kontrasten til den hardt pressede Rösler mange husker fra det siste året som Viking-trener kan knapt nok bli større, og det er både lett å gratulere og hyggelig å se på det Rösler nok opplever som en oppreisning.

Samtidig illustrerer også Röslers skjebne hvordan trenere vekselvis framstilles som øyeblikkets skurker og helter av oss som omgir dem, og som bruker resultatene fra banen til å forklare deres egenskaper. Også Rösler vil imidlertid snart være glemt. Sammen med Jonevret. Nå vil det være Solskjærs egenskaper som gjelder.

For to uker siden ble undertegnede karakterisert som ”respektløs” overfor faget og profesjonen ledelse på bakgrunn av et avisoppslag i RB om nettopp effekten av trenerbytter – eller var det trenerbyttet. Flere leste det som det siste, altså som kritikk av MFK-ledelsen. Beslutningen om å kvitte seg med den forrige store trenerhelten, populære Jonevret, var forståelig nok ikke lett. Den var også upopulær hos mange, og i det man trakk et lettelsens sukk over poengene som kom med Rösler, kom altså oppslaget om professoren som mente Rösler-effekten var tilfeldig. ”Uttellinga taler for seg”, kontret MFK-direktøren.

Nå er det ikke min rolle som akademiker å verken kritisere eller rose MFK-ledelsens beslutninger offentlig. Det ville i det minste kreve at jeg – og andre i min rolle – sørget for å ha et like godt beslutningsgrunnlag som de som tar beslutningen. Forskningsresultater kan danne grunnlag for å stille kritiske spørsmål eller formulere forskjellige forklaringer på fenomener (som trenerbytter), men å bruke forskningsresultater til å felle en dom over enkeltbeslutninger eller -hendelser man ikke har grundig kjennskap til er å gå for langt.

Vi som er forskere bør tørre å formidle både egen og andres forskning, ikke for å irettesette, men for å opplyse og stimulere til alternativ tenkning og diskusjon. Også når vi risikerer å bli misforstått i medienes tabloidformat. Sjansen for at det skjer øker nok når forskning utfordrer gjengse oppfatninger, og når saker er aktuelle og kanskje tilspisset. Samtidig er det da sakene når leserne.

Spørsmålet om effekten av trenerskifter er et godt eksempel på en type sak som både kan være aktuell og som utfordrer våre oppfatninger om ledelse. At mange - sportsjournalistene inkludert - ville være opptatt av Rösler-effekten etter trenerskiftet i MFK kan vel knapt kalles noen overraskelse. Når jeg ble utfordret av min arbeidsgiver til å skrive en kronikk i RB i forbindelse med de årlige Forskningsdagene i slutten av september tok jeg fatt i dette aktuelle temaet: effekten av lederskifter.

Studier av trenerskifter begynte nemlig som studier av lederskifter, i USA. Man ønsket å finne ut hvor mye ledere betyr i forhold til hva organisasjonen betyr. En del forskere tenkte at idretten måtte være egnet til slike studier. Der måles det resultater hele tiden, og når trenere skifter kan man se om det fører til endringer. Fra 1960 ble det derfor gjort flere statistiske studier innen baseball og basketball, før europeiske forskere på 1990-tallet begynte å gjøre lignende studier innen fotball.

Det var resultatene av disse studiene jeg redegjorde for i kronikken i RB, samt undersøkelser som mener å påvise sammenhengen mellom kontinuitet og prestasjoner. Kort repetert tyder disse studiene på at trenerskifter i løpet av sesongen i gjennomsnitt ikke betaler seg resultatmessig fordi de lett fører til at etablerte samhandlingsmønstre i prestasjonsgrupper brytes. Dette er kontroversielle resultater når vi tar i betrakting hvor fort supportere og sportsjournalister ofte roper på trenerskifter når sportslig motgang melder seg i en klubb.

De kan også virke kontroversielle når vi vet at Tippeligatrenere i gjennomsnitt bare beholder jobben sin i knapt to år. Selv om vi ikke har noe vitenskapelig mål på hva kontinuitet betyr, virker to år lite. Det er også min oppfatning at trenere og ledere i norsk fotball, inkludert Rösler og Tarje, som jeg har presentert disse resultatene for før, er enige i det. Hvis to år er lite må det nødvendigvis være en del treneravganger som er uheldige (uten at de dermed er uriktige). 

Tilbake til Rösler-effekten. Da RBs journalist ville ha en forklaring på hvorfor det snudde med Rösler prøvde jeg å videreformidle hvordan noen forskere forklarer at de ikke finner positive effekter av lederskifter. Forklaringen er følgende: En klubb som forbedrer resultatene kraftig etter et trenerskifte har vært igjennom en lengre periode med marginene mot og har underprestert som følge av dette (og de eventuelle psykologiske effektene av å ikke vinne). Trenerskiftet kommer ofte på det tidspunktet det er sannsynlig at det vil snu. Resultatforbedringer er dermed ikke tilfeldig, men ventet. En klubb som derimot ikke får resultatforbedring er ikke bedre, og trenerskifte vil derfor ikke hjelpe stort.

I sitt svar gjennom RB hevder Tarje at denne forklaringen ser bort fra etablert kunnskap om ledelse. Statistiske undersøkelser skal fange opp bruk av all kunnskap, også ledelseskunnskap. Det er dermed ikke en relevant innvending i og for seg. Når det er sagt bør ikke vitenskapen slå seg til ro med å ha funnet en forklaring. Det finnes kanskje andre forklaringer? Og i alle fall behov for større nyanser?

Her er jeg enig med Tarje som mellom linjene mener at forskningen ikke kan nøye seg med statistikk, men også må se på hva som skjer i enkeltsituasjonen. Dessverre finnes det ikke så mye slik forskning å støtte seg på enda. Vi bør derfor beholde undringen, og for den saks skyld, respekten for dem som må ta vanskelige beslutninger uten å sitte med fasiten.

Et eksempel som underbygger dette behovet for mer kunnskap er Tom Nordlies overtakelse av Fredrikstad i 2009-sesongen. FFK var omtrent i samme situasjon som MFK i år. De hadde tatt sølv i 2008 og hadde en spillerstall som burde være god nok til at klubben hevdet seg godt i 2009. Som MFK fikk også FFK problemer, og Nordlie, som hadde fått et rykte som mirakelmann (fra Viking og Kongsvinger), overtok FFK på kvalifiseringsplass sent i august 2009. Som vi husker endte det med kvalifisering og nedrykk for FFK og Nordlie. Fiasko altså.

Og her møter vi utfordringen – våre teorier kan ikke alltid forklare fenomenet. I følge teorien om Nordlie-effekten - om mirakelmannen Nordlie - skulle ikke dette kunne skje. Men det skulle heller ikke kunne skje ifølge teorien om marginene som snur for gode lag omtrent når trenerskiftene skjer. De to forklaringene som ”konkurrerer” om å forklare MFKs gode avslutning på 2010-sesongen feiler begge når FFKs 2009-sesong skal forklares.

Dette forteller oss at vi i stedet for å slå hverandre i hodet med enkle forklaringer må søke svaret i det kompliserte samspillet mellom spillernes og lagets (inkludert trenernes) fysiske, tekniske og taktiske kvaliteter, marginene (som skader, dommeravgjørelser og stang ut/inn), resultatenes påvirkning på lagets psykologi (og dermed også på prestasjonene) og på hvordan klubbens organisasjon og omgivelsene reagerer og skaper betingelser for at laget kan prestere. Dette er utfordrende, og for en forsker vil det alltid være viktig å se bak resultatene. Også når vi nå ønsker Ole Gunnar Solskjær velkommen som MFK-trener .